Det var Molly, sa Jonas. Det var helt klart Molly. Hvem ellers satte spor på kjøkkenet som gikk fra skapet til bordet? Molly satt i vinduskarmen, slikket den ene poten og så ut som en som ikke har gjort noe og tar det ille opp at alle ser sånn på henne.
Sporene var av mel. Bittesmå fotavtrykk, mindre enn en fingernegl, på en pen rekke, som om noen hadde gått veldig forsiktig. De begynte ved gulvlisten, der den røde døren hadde hengt siden desember, og sluttet ved bordbenet. Der lå en lapp: JEG BARE KIKKET.
Hva som hadde skjedd om natten, visste bare Mille. Hun hadde våknet fordi det luktet kanel. Kanel kom fra kjøkkenet, og kjøkkenet var forbudt, for der bodde Molly, og katter og nisser hadde, som bestefar Aske sa, en avtale som bygde på avstand.
Men kanel. Mille dro luen godt ned og gikk. Gangen var lang og mørk, og flisene på kjøkkenet var kalde som et islagt vann. På bordet sto boksen med kanelstjerner, og ved siden av lå melposen veltet, med en hvit haug som hadde sklidd ut og ned på gulvet. Mille så den for sent. Hun sto midt i melet.
Fra da av var hvert skritt et avtrykk. Mille prøvde å gå på tå, noe nisser ikke er gode til, fordi støvlene deres ikke har tær. Hun prøvde å gå baklengs. Hun prøvde å tørke bort sporene med luen, og gjorde dem bare bredere.
Så hørte hun lyden. En myk landing. Molly hadde hoppet ned fra vinduskarmen og satt to skritt unna, stor som et hus, med øyne som to grønne lamper. Mille holdt pusten. Molly også. En stund satt de bare der, katten og nissejenta, og så på sporene.
Så gjorde Molly noe rart. Hun satte poten ved siden av Milles avtrykk, én gang, to ganger, helt til det lå en rekke kattespor ved siden av rekken med nissespor bort til bordbenet. Hun så på Mille som om hun ville si: Sånn. Nå har vi skylden sammen. Og gikk tilbake til vinduet.
Om morgenen kranglet Jonas og Lea om hvem som hadde laget sporene, katten eller nissen. De ble ikke enige. Molly fikk en godbit likevel, og om kvelden fant Mille en kanelstjerne foran døren sin. På lappen under sto det med Leas store bokstaver: NESTE GANG ER DET BARE Å SPØRRE.
