På haugen bak landsbyen sto et rødt hus med hvitt tak, ikke større enn en skoeske. Det hadde en brevsprekk, en hylle til pakker og et skilt med en pil som pekte oppover. Nordpolpost sto det på skiltet. Her sluttet menneskenes verden, og her begynte Birks arbeid.
Birk var den eldste postnissen som fantes. Skjegget hans var grått som januarsnø, lykten hang på en stokk, og kjelken var full av brev, pakker og ønsker som ingen ennå hadde sagt høyt. Hver kveld, når himmelen skiftet fra gull til blått, dro han kjelken opp haugen.
Denne kvelden var Mille med. Hun hadde et brev i hånden, som barna hadde lagt i postkassen i gangen, med voksforsegling og tre tegninger. «Du får legge det i selv», sa Birk. «Men hold godt fast. Vinden her oppe har sans for humor.»
Mille stilte seg på tå. Sprekken satt høyt. Hun løftet brevet, og akkurat i det øyeblikket kom vinden. Den tok brevet, snurret det to ganger rundt i luften og la det langt der borte i snøen, mellom to små grantrær.
«Å nei», sa Birk. Mille sa ingenting. Hun løp. Snøen rakk henne til luen, og hvert skritt var en liten kamp, men hun tenkte på de tre tegningene, og hun ville ikke at noen skulle finne dem under snøen til våren.
Fra et grantre så en snøugle ned på henne, hvit som taket på posthuset, med øyne som to gule lykter. Da Mille nådde frem til brevet, hadde det sklidd ned i en snøfonn, for dypt for armene hennes. Uglen bredte ut vingene, seilte lydløst ned, tok brevet forsiktig i nebbet og la det foran støvlene til Mille. Så fløy den tilbake til grenen sin, som om ingenting hadde hendt.
«Det er Luna», sa Birk da Mille kom tilbake, andpusten og full av snø. «Hun hjelper når hun synes det er verdt det. Som regel synes hun ikke det.» Denne gangen hjalp han Mille opp på kjelken, og derfra lot hun brevet gli inn i sprekken. Det ga en svak lyd, som når en bok lukkes.
På veien hjem spurte Mille hvor lang tid et brev bruker til Nordpolen. «En natt», sa Birk. «Og svaret trenger en til. Alt som er viktig, trenger to netter.»
To morgener senere lå det en konvolutt foran den røde døren i gangen, med et stempel formet som et snøfnugg. Barna fant den før katten fant den. Hva som sto i den, visste bare familien. Men Mille visste at en ugle og en gammel postnisse hadde sørget for at den i det hele tatt kom frem.
