Mille bodde bak den lille røde døren i gangen, akkurat der gulvlisten gjør en knekk. Døren hadde en krans, et vindu på størrelse med en knapp og en matte der det sto HEJ. Mille var en nissejente, ikke større enn en kaffekopp, med en lue så rød som et tyttebær og to fletter som dunket mot skuldrene når hun gikk.
Den første natten i november våknet hun fordi gangen luktet annerledes. Ikke av sko, ikke av suppe. Det luktet kaldt og mykt og litt av metall. Mille kjente den lukten fra bestemorens fortellinger. «Når det lukter sånn», hadde bestemor sagt, «da kommer snøen. Men ingen tror deg før den er her.»
Mille åpnet døren på gløtt. Gangen lå stille i det blå lyset fra den tidlige morgentimen. På det runde teppet sov Molly, familiens stripete katt, sammenrullet som en kanelsnurr. Mille holdt pusten. Katter og nisser var naboer, men ikke venner. Ikke ennå.
Hun listet seg forbi teppet og bort til vinduet. Der ute, over takene, falt den første snøen. Tykke, langsomme fnugg som tok seg god tid, som om de visste hvor viktige de var. Mille presset nesen mot den kalde ruten. Hun ville fortelle det til noen. Men barna sov ovenpå, og nisser vekker ikke barn. Det er den første regelen.
Så Mille gjorde det nisser gjør når de vil vise noe uten å si det. Hun hentet en klype mel fra kjøkkenet, dyppet støvlene i det og gikk. Fra den røde døren over gulvplankene, i små, forsiktige skritt, helt bort til vinduet. Der ble hun stående og så ut en gang til. Så gikk hun tilbake, skritt for skritt, og satte et fingerbøl med varm kakao foran døren sin. Til hvem, visste hun ikke helt selv. Til morgenen, kanskje.
Molly åpnet det ene øyet. Mille stivnet. Katten så på den lille skikkelsen, så på sporene, gjespet så stort at man kunne telle alle tennene hennes, og la hodet tilbake på potene. Mille pustet ut. Kanskje, tenkte hun, er vi litt venner likevel.
Om morgenen kom først Jonas ned trappen, så Lea. Jonas så sporene. Lea så kakaoen. Begge så mot vinduet, og så ropte de det samtidig gjennom hele huset: «Det har snødd!»
Bak den røde døren hørte Mille ropene og smilte ned i puten. Ingen hadde trengt å tro henne. Snøen var bare der. Men sporene, tenkte hun, de hadde ført dem dit. Og det var nesten like godt som å fortelle.
