Ved enden av Granveien, der trærne sto så tett at snøen bare falt i fnugg og ikke i tepper, sto vinterhuset. Det var rødt med hvite kanter, hadde en veranda med grønt rekkverk og et rundt vindu i gavlen, og bak det bodde ingen om sommeren. Om vinteren bodde alle der.
Alle, det var Mille, foreldrene hennes, lillesøsteren Tove, bestefar Aske med stokken sin og katten Molly, som ikke hørte til familien og likevel ble med hver vinter. De flyttet inn den første kvelden i desember, når gangen hos menneskene ble for støyende av alle juleforberedelsene, og en nisse trengte ro.
Bestefar Aske hengte kransen på døren. Det hadde vært hans oppgave så lenge huset hadde eksistert. Han trengte tre forsøk og en krakk, og hvert år sa han: «Spikeren har flyttet seg høyere opp.» Mor bar kjelen opp verandatrappen, far bar lykten, og i det ene vinduet etter det andre ble det tent et lys, helt til huset så ut som en ovn som baker fortellinger.
Mille og Tove ble ute. De bygde en snølykt, slik bestefar hadde vist dem: snøballer i en ring, rad på rad, stadig trangere oppover, til det ble en kuppel. I midten satte de et telys, som far tente, for nissebarn rører ikke fyrstikker. Da flammen brant, lyste hele kuppelen innenfra, som om noen hadde satt månen ned i snøen.
«Hvorfor gjør vi dette hvert år?» spurte Tove, som var fem og ville vite alt. Bestefar Aske satte seg på trappetrinnet, og det tok lang tid. «Fordi det er mørkt», sa han. «Og fordi et lys man har bygd selv, er varmere enn et man kjøper.»
Tove tenkte seg om. «Også når det er kaldere?» «Nettopp da», sa bestefar.
I det samme skjedde det noe over grantrærne som ingen av dem hadde bestilt. Himmelen fikk en grønn kant, så et forheng som beveget seg som vann. Molly skjøt rygg. Mille glemte å puste. Bestefar Aske tok av seg luen, og det gjorde han ellers aldri.
«Nordlys», sa han lavt. «Det kommer bare når alle vinduene lyser.» Om det stemte, visste ikke Mille. Men hun så at hvert vindu i vinterhuset lyste, og at snølykten lyste, og at ansiktet til Tove lyste, og hun bestemte seg for å tro på det.
Senere, da alle var inne og kjelen plystret, skrev Mille et kort brev til barna i gangen hos menneskene. Hun beskrev huset, lykten og himmelen. Til slutt skrev hun: «Bygg en dere også. Dere trenger bare snø og et lys. Og noen som tenner det.» Så limte hun igjen brevet og ga det til Birk, som uansett kom forbi.
