Det begynte med en lyd. Om natten, når huset sov, banket det bak gulvlisten i gangen. Ikke høyt. Så svakt som en fingernegl banker på tre. Lea hørte det først, fordi rommet hennes lå nærmest, og Jonas trodde henne ikke, fordi han var eldre, og å være eldre betydde for ham å ikke tro på alt.
Neste morgen lå det i gangen, akkurat der gulvlisten gjør en knekk, en strimmel rødt og hvitt papirbånd mellom to fyrstikker. Ved siden av sto en trillebår, ikke større enn en valnøtt, full av småstein. I båndet satt en lapp: BYGGEPLASS. IKKE SNUBLE, ER DERE SNILLE.
Bak veggen hadde Mille bekymringer. Døren hennes var gammel, karmen hadde slått seg i sommer, og når hun trakk døren igjen, ble det en sprekk som trekken i gangen plystret gjennom. «En dør må kunne lukkes», sa bestefar Aske og banket med stokken mot karmen, «ellers er den et hull med håndtak.»
Så de bygde. Mille tegnet en plan på en bit teposepapir, Aske leste den med sammenknepne øyne, og Tove, som var fem og ville hjelpe, rakte dem spiker som egentlig var nåler. Hver natt litt: én planke, to planker, en ny karm av en ispinne som Jonas hadde mistet om høsten.
Molly, katten, så på. Hun lå på teppet med potene trukket inn under seg og lot som om ingenting av dette interesserte henne. Men når en småstein trillet ut av trillebåren, lå den alltid på plass igjen om morgenen. Mille hadde en mistanke om at katter er ordentlige i smug.
Barna kom og så etter hver morgen. Båndet flyttet seg, trillebåren ble tommere, og en gang lå det en bitte liten hjelm av en halv eikenøtt ved siden av. Jonas sa ikke lenger at han ikke trodde på noe. I stedet la han en kjeks ved siden av trillebåren. Til å styrke seg på, sa han. Hvem det nå var til.
Den siste natten før 1. desember var det klart. Mille malte døren rød med bærsaft, Aske hengte opp kransen, og Tove la matten til rette, den der det sto HEJ. Så satte de seg på trappetrinnet og hørte på at huset over dem sov.
Om morgenen var båndet borte. I stedet sto det en liten rød dør, som Lea så med en gang og Jonas et halvt sekund senere. Trillebåren sto ved siden av, pent parkert. Og på matten lå et brev som begynte slik alle gode ting begynner: Hei, kjære dere.
