Det hadde snødd. Ikke ute; ute regnet det, slik det som regel regner ved kysten i desember. Det hadde snødd i gangen, rett foran den røde døren, en liten haug med melissnø, og i den sto en bitte liten klessnor.
Snoren var spent mellom en lysestake og en grankongle. På den hang tre rød- og hvitstripete sokker, et par votter så små at de ville passet en mus, og et teppe med hull i. Jonas holdt pusten. Lea sa: «Nissen har vaskedag.»
Vaskedagen hadde vært Toves idé. Tove, Milles lillesøster, var fem og syntes Mille vasket altfor sjelden. «Sokkene dine kan stå av seg selv», hadde hun sagt, noe som ikke stemte helt, men nesten. Så de hadde vasket i et fingerbøl med såpevann til hele gangen luktet lavendel.
Opphengingen var den vanskelige halvdelen. Tove ville ha snoren høyt, Mille ville ha den lavt, og bestefar Aske ville ha ro, så han knyttet rett og slett fast snoren der han tilfeldigvis sto. Så kom vinden. Det er ingen vind i en gang, sier folk. Jo, det er det, når ytterdøren går opp.
Lea hadde åpnet ytterdøren for å se på regnet. Vindkastet fôr inn under snoren, og tre sokker fløy gjennom gangen som små stripete fugler. En landet på Molly. Molly ble liggende. Hun hadde bestemt seg for at dette ikke var hennes problem.
Mille løp etter sokkene, Tove løp etter Mille, og Aske ropte fra trappetrinnet at ingen måtte løpe, klesvask var ingen grunn til hastverk. Til slutt hang alt oppe igjen, bare ikke sokken på Molly. Den ble liggende til Molly reiste seg, og lå så på teppet som et lite stripete uhell.
Da Jonas og Lea kom om morgenen, var alt rolig. Snoren hang der, vasken blafret ikke, og i snøen lå det en lapp: Åpne ytterdøren forsiktig, er dere snille. Vi tørker. Jonas leste den høyt for Lea to ganger, og begge gikk på tå ut av huset.
Sokken på teppet var det ingen som fant. Det vil si: Molly fant den, og fra da av sov hun på den, hver natt, en stor katt på en bitte liten stripete sokk. Tove kalte det tyveri. Mille kalte det naboskap. Aske sa ingenting og vasket for første gang på mange år luen sin frivillig.
