Den tredje adventshelgen luktet hele huset kanel, og det var ikke bare menneskenes skyld. Bak den røde døren hadde Mille rigget til bakeriet: et brett som bord, et fingerbøl som bolle, en sukkerstang som kjevle, og den ble litt kortere for hver gang den rullet.
Oppskriften var bestefar Askes. Den sto på en papirbit som var så gammel at den bølget seg i kantene, og den hadde fire ingredienser: mel, smør, honning, tålmodighet. «Den siste er den viktigste», sa Aske, «og den første som tar slutt.»
Tove hadde ingen tålmodighet. Tove hadde melis. Hun sto på en knapp for å rekke opp til bordet, og strødde før noe som helst hadde vært i ovnen. «Man strør til slutt», sa Mille. «Jeg strør nå», sa Tove, «så har jeg ikke glemt det.»
Stjernene stakk de ut med en skjorteknapp som hadde fem takker hvis man holdt den riktig. Tolv stjerner, så ovnen, som egentlig var en telysskål med lokk, og så ventingen. Venting er for nisser som for barn: en tid da verden plutselig har veldig lange sekunder.
Molly kjente lukten først. Hun kom gjennom gangen, stanset foran døren og så på sprekken duften kom ut av. Katter liker ikke kanel. Molly ble likevel. Hun hadde lært at bak denne døren skjedde det ting man ikke burde gå glipp av.
De første stjernene ble svarte. De andre forble bleke. De tredje, sa Aske da han brakk en i to og bet i den, de tredje var akkurat passe, slik bestemoren hans hadde bakt dem. Så sa han ingenting på lenge, og Mille lot som om hun ikke så at han tørket seg i øynene.
Tolv stjerner fikk ikke plass bak døren alle sammen. Så la de seks på matten, på rekke, med en lapp: Til de store. Det er de tredje. De andre spiste vi selv.
Om morgenen fant Jonas og Lea stjernene. De var bittesmå, mindre enn en fingernegl, og smakte honning og ørlite grann stearinlys. Lea spiste tre. Jonas spiste to og tok vare på én, i en fyrstikkeske der den ligger den dag i dag. Den kan ikke spises lenger. Men man kan se på den og vite at noen hadde tålmodighet.
